Om sosiale medier

Det er gjevt å bli kåret til Superheltinne i sosiale medier 2010! Takk til alle sammen! Oppmerksomheten som denne utnevnelsen gir, sammen med anerkjennelsen som ligger i å bli tildelt høstens Fritt Ord-midler for bloggen skal brukes til å jobbe for det jeg tror på; synliggjøre, aktualisere og debattere situasjonen for de langtidssyke i så vide kretser jeg kan. Om alt går som jeg vil og jeg får drahjelp nok, blir 2011 året da jeg lager et arrangement rundt langtidssyke, velferdsystemet og arbeid og holder foredrag om emnet. Det blir gøy!

“Superheltinne” mer enn en gimmick
Tittelen «Superheltinne i sosiale medier 2010» har jeg fått for det jeg allerede har gjort gjennom MariasMetode, slik jeg også fikk Fritt Ord midler. Slike priser er et klapp på skulderen og et ønske om at jeg skal fortsette med å gjøre det samme i tiden som kommer. Anerkjennelsene viser andre at det er flere enn meg som mener at de temaene jeg tar opp er verdt å høre på. Slik sett er dette for meg noe mer enn en gimmick og noe som han brukes til noe nyttig for flere. Jeg håper at det vil gi meg litt drahjelp til det jeg vil få til i året som kommer.

I tillegg til å være blogger, er jeg også utdannet lege fra Universitetet i Oslo. I det halvannet året som har gått etter at jeg trakk på meg sosialemedie-skoene og opprettet MariasMetode, har jeg lært mye om det ingen medisinsk lærebok eller klinisk praksis kunne lære meg. Langtidssyke, pårørende, helsepersonell – alle har delt generøst og gitt meg ny innsikt jeg ikke hadde fra før. Det er lange og lærerike kommentarer når jeg poster noe, folk er vennlige på Twitter og på Facebook er det uformellt og fint. Disse stedene kan være interessante, varme og inkluderende steder å være – og jeg har personlig stort sett kun hatt positive opplevelser om gode folk som løfter og hjelper hverandre.

Kommunikasjon
Noe av det som er spennede med å jobbe som lege er at jeg kommer tett inn på andre mennesker, deres tanker og følelser. Jeg møter mennesker i en avkledd situasjon, både fysisk og følelsesmessig. Å være vár den andre i slike situasjoner er også en lærdom en ikke kan lese seg til. Jeg har lært at å kommunisere først og fremst handler om å lytte, slik jeg tror også er første bud når en skal delta i sosiale medier.

Å bygge tradisjonelle nettverk med de som har makt og myndighet er ikke noe jeg har vært opptatt av når jeg har deltatt i sosiale medier. Det har vært lett for meg å lytte til alle stemmer, uavhengig av hva de er og hva de har gjort tidligere. Jeg har vært opptatt av hva «stemmene» kan dele akkurat nå. Likevel ser jeg at jeg når et tak på antall kommentarer jeg kan respondere på og antallet jeg kan følge på twitter – selv om jeg aldri så mye skulle ønske at et slikt tak ikke eksisterte!

Langtidssykes stemmer
Når man blir langtidssyk og ikke lenger kan være deltager i arbeidslinja, mister mange store deler av sitt sosiale liv. Sosial kontakt og nettverk kan bygges ved bruk av sosiale medier og mange aktive deltagere er nettopp langtidssyke. Langtidssyke deltar i stor grad i sosiale medier også fordi de leter etter svar på hvordan de kan bli friske igjen. Etter å ha hørt mange stemmer over tid, så jeg at det var mange vettuge brukerstemmer som aldri blir hørt. Mange hadde gode innspill til helsesektoren, men de når ikke frem, til tross for økt satsning på brukermedvirkning. Det er disse stemmene jeg ofte løfter frem når jeg blogger.

De fleste av oss blir brukere av helsevesenet i en større eller mindre grad i tiden vi lever. Jeg har denne naive troen. Jeg tror på at dersom vi kjenner hverandre som mennesker vil vi hverandre vel. Jeg tror på at den vi gjenkjenner som lik oss, vil vi ønske å hjelpe. Når vi forstår at vi alle kan havne i situasjonen der vi faller utenfor «arbeidslinja», at vi alle kan bli syke, vil vi likevel se de som ikke kan delta i arbeidslinja som likeverdige. I saken rundt utvisningen av Maria Amalie fra Norge er det noe av dette som fører til så stort engasjement. Vi føler vi kjenner Maria. Når noe urett skjer mot en vi “kjenner” reagerer vi.
Til syvende og sist er det de friske som må støtte og hjelpe de syke. En gang blir situasjonen omvendt. Det er lett å heie på vinnerne og disse taperne. Vi må begynne å heie på taperne. Det er slik verden går fremover!

Mulighet for bruk av pseudonym er bra!
Mange har mye skam knyttet til det å falle utenfor «arbeidslinja», ikke kunne delta som før og å miste mye. De fleste blogger anonymt. Jeg har kjempet for – og ment mye om det positive ved å bruke anonymitet i sosiale medier, men for meg ble det etterhvert riktig å avanonymisere meg selv. Jeg tilbød mitt ansikt og navn for å rette andres rygger. Mine kollegaer – de syke legekollegaer andre syke velferdsarbeidere og medsyke skal se at jeg kan stå rak, selv om jeg er syk. Jeg håper at det har gitt noe verdighet tilbake til de som blir fratatt mye i sin vandring i helsevesenet som «langtidssyke». Vi har sett en debatt rundt langtidssyke det siste året som jeg opplever stigmatiserende.

Mikropolitikk
Mikropolitikk er et begrep jeg  begynte å bruke da jeg ble nominert som årets politiske blogg 2010 hos Svein Tore Marthinsen. Mikropolitikk handler for meg om en urokkelig tro på at det vi gjør selv – eller for såvidt lar være å gjøre, former verden vi lever i. Det handler om en dyp tillit til at individet kan utføre gjerninger som fører til store endringer for resten av medlemmene av felleskapet. Hver og en av oss er forpliktet til å delta etter evne. Mine evner er fluktuerende fordi jeg er syk. Etter at jeg forsto at det er store temaer som bør belyses har jeg også vært mer orientert mot hvem som kan være med å løfte frem temaet langtidssyke og samfunn og jeg jobber så godt jeg kan med den saken, innenfor de ressursene jeg har. I fremtiden tror jeg det vil bli stadig større andel “voksenbloggere”. Bloggen er ikke noe nytt. I riktig gamle dager hadde vi Speakers Corner, der hvem som helst kunne si hva de ønsket. Snakket de om viktige eller interessante temaer, var dyktige til å formidle ble de hørt av alle som var på torget den dagen.

I dag har den som vil ytre noe et enda større nedslagsfelt fordi det er så gode muligheter for rask og god spredning av et budskap i sosiale medier. Mange snakker om “bloggermakt” og det tror jeg vi kommer til å se mere til i tiden som kommer.

Del posten:

Om

Vinner av Superheltinne 2010

Kommentarer (2)

Trackback URL | Kommentarer RSS Feed

  1. Maria sa “Mange hadde gode innspill til helsesektoren, men de når ikke frem, til tross for økt satsning på brukermedvirkning.”
    Tror blogger kan brukes som kommunikasjon pasient – behandler. Pasienten har ofte mange tanker, men har ikke mulighet for å lufte alle i det korte møtet med helsepersonellet. Da er det mye annet som må taes først. Via en blogg kan helsepersonell holde seg oppdatert hvor pasienten er, og kanskje på den måten komme pasienten mer i møte. Ikke alltid, og ikke i alle situasjoner + det evindelige at man har ikke tid til å følge opp enda en kommunikasjonskanal. Men der det er naturlig, der det funker.

  2. MariasMetode says:

    Hei Kamelryttersken!

    Ja – jeg tror blogger og andre sosiale medier kan brukes i større grad enn det det den brukes til nå som en kommunikasjonskanal mellom helsetjenesteytere og helsetjenestemottagere.

    Nå for tiden funderer jeg på hvordan man kan ta alle disse grasrotstemmene og løfte dem opp til selve plenen slik at de blir hørt og validert som kompetansehevende og kunnskapsbaserte. Jeg jobber for å løfte dem ut av bloggformatet, og ser at blogg og andre formater kan utfylle hverandre.

    Jeg tror på at man må selv gjøre en del endringer, men sammen, og at endringene ofte kommer fra dem som kjenner det største behovet for endring på egen kropp.
    Noe av dette skrev jeg om i min post om

    “Sosialt entreprenørskap – den nye vinden”

    http://bit.ly/fm8SLe

Kommenter MariasMetode




Om du vil ha bilde til kommentaren din må du skaffe deg en Gravatar.